Hi Paul,
I am sorry for the erroneos transfer of the characters.
If you want to look at the origianl, you might look
for the PAX lexicon, which is on the net.
PAX Forlag, was a radical publisher in the sixties and seventies.
(It is still around)

--- In norse_course@yahoogroups.com, pdhanssen@... wrote:
>
> Takk, Xigung.
>
> Sorry it's taken so long to reply
> and thank you for this information.
> I haven't read this with much concentration yet,
> but I'm looking forward to doing so.
>
> Does " ØR " signify " Østlandsk Reisning " ?

Yes, I think so.
Here is another extract from the lexicon:
(about "samnorsk", the great language-mixing project
and all the politics that was involved. These things,
although rather special, may indeed interest a larger crowd.
Unfortunately, it may be diffucult to read for people
from other countries, because the language is nynorsk)
¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨Â=
¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨Â¨
Samnorsk
Samnorsk er eit omgrep i norsk språkstrid, som partane i
språkstriden til tider har lagt svært ulikt meiningsinnhald i:
1. Samnorsk er lik det sams, fellesnorske som ein bør normere
skriftspråket etter for ein gong å nå fram til eitt skriftmål i
landet. Denne tydinga var den vanlige blant folk som kalla seg
samnorskfolk fram til krigen, og ho blir i dag brukt av organisasjonen
Landslaget for språklig samling.
2. Samnorsk er lik samanblanding, ihoprøring av dei to
skriftformene bokmål og nynorsk (tidligare riksmål og landsmål) som vi
alt har. Denne tydinga av samnorsk har frå tidlig i hundreåret vori
den vanlige i meir konservative nynorskkrinsar. Samnorsken blir her
sedd på som ein trusel mot det reint norske målet (nynorsken) frå det
fremmende ”danske” målet (bokmålet).
3. Samnorsk er lik radikalt bokmål. Denne tydinga tinner vi først
etter krigen, særlig framfort av riksmålstilhengjarane, som i det
radikale bokmålet fann ein nærmare og farligare trusel mot det
konservative riksmålet enn nynorsken. Dette henger saman med at
skoleboker med radikalt bokmål blei mye brukt i tida rett etter
krigen, og med den raske tilbakegangen for nynorsk som skolemål i den
same tidbolken.
4. Samnorsk er lik ei framtidig skriftform til avløysing av bokmål
og nynorsk, som ein skal nå fram til ved gjensidig tilnærming mellom
del to målformene. Denne definisjonen er i motsetning til nr. 2
positiv og gir uttrykk for ein strategi for å komme ut av
språkstriden. Dette synet på samnorsk finner vi ofte uttrykt i dei
mange ordskifta i Stortinget am språksaka, og av Landslaget for
språklig samling i byrjinga av 60-åra. Det er vanlig å omtale dette
synet som det teknokratiske”.
Organisert arbeid for samnorsk har skjedd gjennom to
organisasjonar, Østlandsk reisning (ØR) 1916-26, og Landslaget for
språklig samling (LSS), skipa 1959.
Østlandsk reisning blei skipa hausten 1916 med seinare biskop
Eivind Berggrav som formann og professor Halvdan Koht som nestformann.
Sentral i organisasjonen var og professor i riksmål Didrik Arup Seip.
Desse tre var med i leiinga av rørsla heilt fram til 1926.
ØR fikk ei veldig tilslutning utover på Austlandet. Målsettinga
var at austlandsmåla skulle opp og fram, brukarane skulle slutte å
skamme seg over målet sitt, og begge skriftmåla skulle ta meir omsyn
til dialektane på Austlandet. ØR er dermed ein parallell til og
forløpar for den dialektrørsla som vi har sett i 1970-åra.
Dei frilyndte ungdomslaga slutta seg kollektivt til, og etter få
år hadde rorsla eit medlemstal på omlag 10 000. Språkstriden hadde til
da gjeldt forholdet mellom riksmål og landsmål. Slik del to målformene
var den gongen, var austlandsdialektane lite representert: landsmålet
var ennå eit konservativt i-mål (”me-hev-fenge-soli”-målet), og
riksmålet var framleis sterkt farga av det danske opphavet. I
målrørsla dominerte dessutan den såkalla nasjonale ideologien, som
hevda at striden egentlig stod mellom norsk og dansk, og der
dialektane på Austlandet ofte ikkje blei rekna for norske og nasjonale
nok til å bli tatt omsyn til i skriftmålet.
Frå riksmålshald blei austlandsdialektane ofte omtalt som vulgære
avartar av riksmål. Elvind Berggrav hevda derfor at austlandsmålet
blei klemt mellom to språkpolitiske syn som ikkje gav austlandsken
rett og rom. Det van dette ØR skulle rå bot på. I argumentasjonen
knytte ØR seg nært til det målsynet anarkisten Olaus Fjørtoft (sjå
art. om han) hadde forfekta i 1870-Ã¥ra, men som da lei nederlag i
målrørsla. Det er vanlig å kalle den målideologien Fjørtoft stod for,
for den sosialradikale. ØR er det første organiserte uttrykket for
denne ideologien i språkstriden: å sette dialektane i fremste rekka.
Men samtidig såg rørsla også framover til ei løysing av
språkstriden. Ved å bygge meir og meir på austlandsmåla, kunne ein få
eit samlande skriftspråk for heile landet. ØR såg det slik at
Austlandet hadde fått som historisk oppgåve å bygge bru i
språkstriden, og organisasjonen hadde dermed også eit nasjonalt
perspektiv på arbeidet, ikkje bare eit regionalt.
Dei konkrete arbeidsoppgåvene ØR tok på seg, var særlig forsvar av
dei radikale (”valfrie”) formene i 1917-rettsknivinga, men rørsla
arbeidde og med å få fram abc på bygdemål og med fornorsking av
stadnamna på Austlandet. ØR gav ut bladet ”Østaglett” ein gong i må=
naden.
I tiårsbolken 1916 til 1926 forsvarte ØR det verdfulle i
bygdekulturen på Austlandet, ein kultur som var særlig trua pga. den
raske industrialiseringa etter 1905. Rørsla kjempa fram ei
sjølvstendig autlandslinje i kulturpolitikken, ei linje dei trudde
heile landet med tida skulle kunne slutte opp om. Men ØR hadde mektige
motstandarar i striden. Konservative målfolk og riksmålsfolk stod
saman i kampen mot ØR. Dette hadde nok sitt å seie for tilbakegangen
for rørsla utover i 20-åra. Men også andre faktorar verka inn. Den
sosiale basisen for ØR var bondeungdommen på Austlandet. Da den
økonomiske krisa sette inn på bygdene i 20-åra, blei derfor mye av
grunnlaget for ØR rivi bort. Skulle rørsla ha makta å overvinne
motgangen, måtte ha alt tidligare ha blitt utvida til også å omfatte
arbeidarungdommen. Men ei tilnærming til arbeidarane i tettstader og i
byane var vanskelig å få til, særlig fordi ØR hadde ein mangelfull
analyse av bymåla. ”Byen” blei sedd på som ein einskap språklig sett=
,
og det var overklassen sitt bymål som da representerte ”byen”, ikkje
språket som arbeidarane snakka.
Likevel skulle det bli Arbeidarpartiet som kom til å arbeide mest
med å fremme samnorsktanken i 30-åra, med Halvdan Koht som den
viktigaste talsmannen. Partiet sin innsats kulminerte med
1938-rettsknivinga og med det såkalla Oslovedtaket (1939) i Oslo
skolestyre, som fastslo at skolebøkene i Oslo skulle nytte dei mest
radikale formene i 1938-rettskrivinga. Oslomarknaden var viktig for
forlaga, og derfor fikk dette vedtaket mye å seie for språkforma i
skolebøkene (på bokmål) utover heile landet, og den harde språkstriden
i 50-Ã¥ra hadde sitt utgangspunkt her.
Frå 1926 til 1959 fans det ikkje noen organisasjon som sa seg å
arbeide for samnorsk. Mest kanskje fordi samnorskpolitikk var statens
uttalte linje. Og i 1946 hadde 79 % av befolkninga ifølgje Gallup
støtta det synet at dei to målformene burde smeltas samman til eittn
skriftspråk. Men på bakgrunn av den sterke striden utover i 50-åra
kjente ein del folk behov for ein organisasjon som kunne arbeide for
det offisielle normeringssynet.
I 1959 blei så Landslaget for språklig samling skipa, vesentlig av
folk frå Venstre og DNA. Laget støtta aktivt opp om den statlige
samnorskpolitikken, og argumentasjonen var vesentlig praktisk: Det er
unødvendig og tungvint i eit lite land å halde på to målformen som er
så like kvarandre. Ved tilnærming frå båe kantar kunne ein få dei to
skrift- språka til å smelte saman til eitt (jfr. tyding 4 ovafor). I
1966 gav LSS ut eit ”Framlegg til samlenormal ,til eit konkret forsok
på å vise korleis tilnærminga kunne skje. Samlenormalen var i mange år
det medlemmene viste til på spørsmål om kva LSS stod for.
Først i 1977 kom eit skifte i samnorskpalitikken til LSS.
Organisasjonen vedtok da eit nytt prinsipp- program. NÃ¥ greip ein
tilbake til det synet på samnorsk som hadde vori det vanlige før
krigen, i ØR og i DNA i 30-åra (jfr. tyding 1 ovafor). Arbeid for
talemåla fikk prioritet framfor skriftmålsarbeidet. .


>
> Takk, Xigung.
> Med vennligste hilsener,
> Paul Hansen
>
>
>
>
> In a message dated 1/13/2004 1:05:30 PM Eastern Standard Time,
xigung@... writes:
>
> >
> >
> > --- In norse_course@yahoogroups.com, pdhanssen@... wrote:
> >
> > > I found a copy of "Hrafnkels Saga Freysgóða" at a Half Price Bo=
oks
> > store in Tukwila, Washington.
> > > Frank Stanton Cawley of Harvard University edited the text
> > > and wrote the introduction and prepared the glossary.
> > > It was published by Harvard University Press in 1932.
> > > In the introduction,
> > > he mentions a translation into an east Norwegian dialect ...
> > >
> > > “Sagaen om Ravnkjell Frøisgode”,
> > > omsatt fra gammalnorsk ta Helge Refsum,
> > > Østaglett, V
> >
> > Hi Paul, I found this on the net in Norway (extract):
> >
> > Frå riksmålshald blei austlandsdialektane ofte omtalt som vulgære=

> > avartar av riksmål. Elvind Berggrav hevda derfor at austlandsmålet
> > blei klemt mellom to språkpolitiske syn som ikkje gav austlandsken
> > rett og rom. Det van dette ØR skulle rå bot på. I argumentasjonen
> > knytte ØR seg nært til det målsynet anarkisten Olaus Fjørtoft (sjå=

> > art. om han) hadde forfekta i 1870-Ã¥ra, men som da lei nederlag i
> > målrørsla. Det er vanlig å kalle den målideologien Fjørtoft stod f=
or,
> > for den sosialradikale. ØR er det første organiserte uttrykket for
> > denne ideologien i språkstriden: å sette dialektane i fremste rekka.
> > Men samtidig såg rørsla også framover til ei løysing av
> > språkstriden. Ved å bygge meir og meir på austlandsmåla, kunne ein =
få
> > eit samlande skriftspråk for heile landet. ØR såg det slik at
> > Austlandet hadde fått som historisk oppgåve å bygge bru i
> > språkstriden, og organisasjonen hadde dermed også eit nasjonalt
> > perspektiv på arbeidet, ikkje bare eit regionalt.
> > Dei konkrete arbeidsoppgåvene ØR tok på seg, var særlig forsvar =
av
> > dei radikale ("valfrie") formene i 1917-rettsknivinga, men rørsla
> > arbeidde og med å få fram abc på bygdemål og med fornorsking av
> > stadnamna på Austlandet. ØR gav ut bladet "Østaglett" ein gong i
månaden.
> > I tiårsbolken 1916 til 1926 forsvarte ØR det verdfulle i
> > bygdekulturen på Austlandet, ein kultur som var særlig trua pga. den
> > raske industrialiseringa etter 1905. Rørsla kjempa fram ei
> > sjølvstendig autlandslinje i kulturpolitikken, ei linje dei trudde
> > heile landet med tida skulle kunne slutte opp om. Men ØR hadde mektige=

> > motstandarar i striden. Konservative målfolk og riksmålsfolk stod
> > saman i kampen mot ØR. Dette hadde nok sitt å seie for tilbakegangen
> > for rørsla utover i 20-åra. Men også andre faktorar verka inn. Den
> > sosiale basisen for ØR var bondeungdommen på Austlandet. Da den
> > økonomiske krisa sette inn på bygdene i 20-åra, blei derfor mye av
> > grunnlaget for ØR rivi bort. Skulle rørsla ha makta å overvinne
> > motgangen, måtte ha alt tidligare ha blitt utvida til også å omfatte=

> > arbeidarungdommen. Men ei tilnærming til arbeidarane i tettstader og i=

> > byane var vanskelig å få til, særlig fordi ØR hadde ein mangelfull
> > analyse av bymåla. "Byen" blei sedd på som ein einskap språklig sett=
,
> > og det var overklassen sitt bymål som da representerte "byen", ikkje
> > språket som arbeidarane snakka.
> >
> > > Has anyone ever seen this?
> > > I tried searching the internet using google
> > > and the best I have I earned is that Østaglett
> > > may have been a magazine.
> > > Since Cawley's edition has a 1932 copyright,
> > > this has to have appeared prior to 1932.
> > >
> > > And here's another question.
> > > In Grettir's Saga / Grettis Saga Ásmundarson ,
> > > in chapter 15, there appears this proverb/málshætti :
> > > "Only a slave takes revenge straight away,
> > > but only a coward never does."
> > > "Þræll einn þegar hefnist en argur aldrei."
> > > Does this quotation appear in other sagas?
> > >
> > > Thanks in advance / takk på forhånd.
> > > Paul Hansen
> > >